Mmm

Regina Spektor er rett og slett fantastisk. Jeg blir forelsket i låtene hennes, én etter én. Først var det Raindrops, deretter Ne Me Quitter Pas, så Music Box, og så Samson og nå er det On the Radio. Jeg hører på den om og om igjen. Jeg vet ikke helt hva det er som gjør det så magisk, om det bare er stemmen, eller hele arrangementet. Det er i hvert fall helt nydelig.

This is how it works:
You're young until you're not,
you love until you don't,
you try until you can't,
you laugh until you cry,
you cry until you laugh,
and everyone must breathe
until their dying breath.

No, this is how it works:
You peer inside yourself,
you take the things you like,
and try to love the things you took.
And then you take that love you make,
and stick it into some -
someone else's heart,
pumping someone else's blood.

And walking arm in arm,
you hope it don't get harmed,
but even if it does you'll just do it all again.

And on the radio
you'll hear "November rain"
that solo's awful long,
but it's a good refrain.
You'll listen to it twice, cause the DJ is asleep,

On the radio.

Jeg får frysninger bare av teksten. Kanskje fordi jeg har tenkt veldig mye på slikt i det siste. Kjærleik og sånn. Man blir bare ikke klok på det. Derfor elsker jeg den enkle forklaringen denne teksten gir. "You love until you don't, you try until you can't". Sånn er det bare.

Jeg burde virkelig ikke tenke så mye:)