Jeg tror jeg er forelska
i jobben min. Den er jo så fin! Ligger rett overfor kaféen og alt. Og de andre jentene er så søte. Jeg tror kanskje jeg bare skal bli der, jeg. Ikke begynne på Jessheim igjen til uka, og ikke søke på Blindern. Bare bli der. Bak den pene kassa. Jeg mener, jeg får betalt for å høre på Rufus Wainwright, The Cardigans og The Kooks mens jeg drikker kaffe og prater med menneskene som kommer innom. Innimellom trykker jeg på knapper. Jeg henger smykkene pent på veggen og lager små utstillinger.
Hvis det er litt stille, kan jeg lese bok. Jeg kan spise lunsj med Ingrid, og innimellom kommer vennene mine innom og sier hei. Det KAN bare ikke bli bedre. Alle de andre barna hater jobben sin, men jeg elsker min.
Kanskje fordi det er det eneste stedet hvor jeg ikke trenger å forholde meg til mor og far. Jeg syns det er blitt utrolig slitsomt å bo hjemme, og det er innmari trist, for de er jo skikkelig snille. Men jeg går løs på dem hele tiden, og skulle såå ønske at jeg bare kunne være alene i huset. Eventuelt bo i en egen leilighet. Men da tror jeg kanskje at jeg ville blitt forferdelig ensom.
Jeg klarer rett og slett ikke å bestemme meg for om jeg vil være i nærheten av andre mennesker eller ikke.
Hvis det er litt stille, kan jeg lese bok. Jeg kan spise lunsj med Ingrid, og innimellom kommer vennene mine innom og sier hei. Det KAN bare ikke bli bedre. Alle de andre barna hater jobben sin, men jeg elsker min.
Kanskje fordi det er det eneste stedet hvor jeg ikke trenger å forholde meg til mor og far. Jeg syns det er blitt utrolig slitsomt å bo hjemme, og det er innmari trist, for de er jo skikkelig snille. Men jeg går løs på dem hele tiden, og skulle såå ønske at jeg bare kunne være alene i huset. Eventuelt bo i en egen leilighet. Men da tror jeg kanskje at jeg ville blitt forferdelig ensom.
Jeg klarer rett og slett ikke å bestemme meg for om jeg vil være i nærheten av andre mennesker eller ikke.
hilsen Solveig 17:06
4 Comments:
Åh! Vet åssen det er. Nesten ihvertfall. Da jeg gikk på videregående jobbet jeg på den lokale kiosken. Var ikke forelska i jobben, men det var såft på samme måten.
Type henge litt rundt og lese avis. Spille musikk. Sette på TV-en hvis jeg jobba fredagskvelden. Spise en pølse (ble mye pølser etterhvert). Gamlegutta som satt hver formiddag og diskuterte hest og fotball og fylte ut tippekuponger. Morsomme stamkunder som gjorde det samme hver gang de var innom. Kule og snille sjefen. Også ta med filmer hjem gratis.
Egentlig er det en sånn jobb jeg hører hjemme i. En av grunnene til at jeg har lyst til å åpne egen butikk en dag. Vil ha en egen søt sjappe med sånn avslappet stemning.
:)
Hva skal du selge i den søte sjappa di? Og hva skal den hete? :)
Kiosken din hørtes koselig ut. Det er fint når man liker jobben sin. Er noen lokale tullinger som stadig kommer innom på butikken også, og jobber man morgenskift er det gøy å se på alle de gamle menneskene som sitter på kaféen. De sitter jo bare der hver eneste dag, og snakker med gamle venner.
Når jeg ser på de som sitter alene, så blir jeg nesten litt lei meg. Men stort sett så venter de bare på en venn, eller kona som er borte ved disken og henter en gaffel eller noe.
Butikk er fint:)
Morsomt at du spør om slikt. Jeg har nemlig bare sånne uspesifike planer/drømmer. Jeg vil åpne butikk fordi det er så koselig, men jeg har null peil på hva jeg skal selge. Kaffesjappe hadde vært topp, men slikt er det jo stor inflasjon av for tiden. Hva tror du uansett om "Tøysekoppen" eller "Tullekruset"? Ikke?
Er fint å se gamle mennesker som virker som de har det bra (i motsetning til de bitre og sure). Jeg vil bli sånn når jeg blir gammel. Sitte på kafé og spise napoleonskake og skravle om vær, beinskjørhet og gammel musikk :) For jeg skal nemlig være musikknerd fremdeles selv om jeg er gammel blitt!
Forhåpentligvis er det ikke sånn at de blir sittende alene mesteparten av tiden fordi kona bare går og henter gafler kontinuerlig fordi hun glemmer at hun allerede har gjort det. Eventuelt skjelving på høyt nivå som gjør at Birger hele tiden mister gaffelen på gulvet og Magda må hente ny gang på gang.
Har forresten mange gamle mennesker innom på jobben min. Er på Frogner vettu. De eldres hovedkvarter i Oslo. Eller noe. Mange søte folk. Og noen teite. Som for eksempel mannen som egentlig ser helt fint, men later som at han er blind og dermed trenger hjelp til å få tak i alt han skal ha, og ikke er fornøyd med å gi fra seg en liste og la oss gå og plukke, men istedet må tumle etter med rullatoren sånn at det går mye saktere, og selvfølgelig kommer han alltid når man har noe å gjøre som haster. Alt bare fordi han kanskje er litt ensom. Eller bare kjeder seg. Hva vet jeg?
Birger og Magda.. :) Fine navn!
Hehe, hvordan kan noen late som at de er blinde? Hvordan kan han tro at det vil gå? Ah, jeg vil se ham i aksjon.
Hvis du klarer å komme på noe skikkelig originalt, som bare du tilbyr i kaffesjappa di, så kanskje det går. Men det er litt mange av dem, ja:)
Ja, og når du blir gammel, kan du spise masse napoleonskake, og bare late som at du hadde glemt at du allerede hadde spist fire stykker. Så kan du bli en lokal raring, som unge mennesker fniser av. Så er ringen sluttet liksom:)
Og, jo, jeg likte "Tøysekoppen".
Legg inn en kommentar
<< Home