Sånn som nå, når jeg bare sitter og hører på musikk og det er natt; jeg vet ikke hva det er, men det er en følelse jeg får? Den er ikke glad, den er ikke trist. Det er bare litt godt (og litt vondt samtidig) å sitte og høre. Relativt triste tekster, men utrolig vakre melodier. "Who says we don't like feeling blue?" som han tekstforfatteren til National Bank skrev.

Jeg tenker så innmari mye om dagen, på alt og ingenting. Jeg bare tenker hele tiden. Også vet jeg ikke helt om jeg har lyst til å tenke på ting engang. Det hadde vært veldig deilig å ikke tenke så mye. Men så hadde det jo også vært ganske kjedelig. Og det er i hvert fall ikke noe gøy, det å kjede seg altså.

Jeg vet ikke hva jeg vil neste år, samtidig som jeg vet akkurat hva jeg skal søke. Jeg vet ikke hvor jeg vil bo, eller med hvem, samtidig som jeg allerede har søkt studentboliger og skrev brev til Blindern Studenterhjem i stad. Jeg vet ikke om jeg vil på russekroer og beercalls med masse mennesker, eller om jeg vil lese Pantagruel et Gargantua. Så da ender jeg opp med å utsette alt sammen og ikke gjøre noen ting (=se på The O.C. Og det er faktisk ikke så ille, for han derre Seth, han er ganske kul).

Hvorfor skal jeg liksom sitte å tenke så mye når jeg ikke kommer fram til noe?

Hm. Egentlig kan jeg vel bare bytte ut den setningen med "Why does my head feel so light and yet not float away, Paris?"