Smerte er bare feighet som forlater kroppen

.. stod det på kvitteringen min fra Odins merke, etter at jeg hadde tatt hull i ørene. Hull i ørene.. Er det liksom det mest smertefulle jeg noen gang har gjort? Ja. Jeg har ikke brukket noen armer eller bein, jeg har ikke så mye som forstuet lilletåa mi. Og det er en skam. Jeg har så godt som ALDRI opplevd fysisk smerte.

Psykisk smerte derimot, eller psykisk redsel, det har det ikke skortet på. Her snakker vi kjærlighetssorg, ekstrem frykt for slanger og klovner, mørkeredsel etc. Og siden jeg har opplevd mye mer psykisk smerte enn fysisk, så er det lettere for meg å gå hjem i mørket, se filmer med klovner og slanger i, gå inn i nye forhold, ta berg- og dalbaner og stå på scener foran hundrevis av mennesker, enn å stå på ski ned et fjell.

Men hvorfor er jeg mer redd for å skade meg fysisk enn psykisk? Hvorfor er jeg redd for å falle hvis jeg jogger på isen? Det gjør jo egentlig ikke så vondt å falle. Men hvis den ene foten sklir litt til siden, så skvetter jeg alikevel. Og hvorfor i all verden er jeg redd for stålormer? En kobra, det er forståelig, den kan jo bite meg skikkelig hardt og drepe meg og sånn, men en stålorm? Og vepser?

Jeg har lyst til å stifte meg selv i fingeren, sette meg på en veps, tråkke på en stålorm, brekke bena, få hjernerystelse, skyte meg i hånda med en luftpistol og legge hånden på stekeplaten. Sånn at jeg kan tørre å
utsette meg selv for situasjoner hvor jeg kan skade meg fysisk. For psykisk smerte og redsel er da så mye verre?