Frognerbadeet!!

Det er noe magisk med lørdagen på Norwegian Wood. Lørdag er min dag. Det er kanskje ikke en tradisjon etter to år, men det føles sånn. Når jeg kommer inn på festivalområdet og solen skinner og alle er glade og jeg snart har ferie, så må jeg bare legge meg ned i gresset og smile :)

I år spilte BigBang på lørdagen. Jeg prøver gang på gang å beskrive hva jeg føler når BigBang står på en scene foran meg, men jeg klarer det aldri. Det blir bare overfladiske beskrivelser av lykkerustilstander eller framstillinger av Øystein som et kjøttstykke. Og det er jo ikke det jeg vil fram til. Vi hadde spist lunsj i Frognerparken før vi skulle gå inn, og da vi gikk mot inngangen, satt Øystein på fortauet, lent mot et av gjerdene. Mr Cool, med Vespa-hjelmen mellom bena, Converse-sko, delvis skjult bak Morgenbladet (øy, Elisabeth!). Men jeg turte selvfølgelig ikke å si et eneste ord. Jeg bare glante åpenlyst.

En drøy time senere sjarmerte Ron Sexsmith seg til en framtidig plass i cd-hyllen min (dvs. straks butikkene er åpne, det er jo søndag i dag), deretter koblet jeg av og ut til Corazon, smilte meg gjennom Elvira Nikolaisens tre kvarter og koblet av og ut igjen til Richard Hawleys crooning. Så var det BigBang, og jeg velger å beskrive det med et bilde og ett ord: Magisk.


















Lou Reed avsluttet på en delvis skuffende måte. De to Velvet Underground-låtene trakk opp snittet, men det var ikke nok. Hvor var Sweet Jane? Siden jeg velger å se på meg selv som en "lørdag på Norwegian Wood"-ekspert, så må jeg si at det virker som at headlinerne på lørdag ikke pleier å holde mål. Det gjorde de nemlig ikke i fjor heller. Men det gjør liksom ingenting :)