Venter på Godot

Jeg var egentlig ikke så positivt innstilt da jeg steg inn i Nationaltheatret i går kveld for å se to av Norges fremste skuespillere snakke i litt over to timer. Klokken var kvart over sju og jeg var stuptrøtt. Men så våknet jeg litt fordi jeg så Jan Erik Vold og Nicolai Cleve Broch stå ved siden av meg utenfor salen (skal ikke nekte for at jeg så noen ganger til på sistnevnte). Men ja, jeg var alikevel trøtt, og hadde lekser jeg heller burde brukt tiden på..

Men så satte vi oss. Og så ble lyset dempet. Og så snakket Toralv Maurstad og Espen Skjønberg. Nesten uten hjelp fra andre skuespillere holdt de på oppmerksomheten min i to timer. Og når jeg etterpå gikk ut i kvelden så følte jeg, innbilsk som jeg er, at jeg skjønte noe. Jeg føler at jeg har forstått Venter på Godot. Men det kan jeg da ikke ha gjort? Da stykket kom i 1953 ble det kritisert for å være for absurd og kjedelig, og derfor ikke ha noen mening. Men det gav da mening?













"Hva gjør vi nå når vi er lykkelige?"
"Vi venter på Godot".

Det absurde teatrets gjennombrudd? Jeg likte det :)