Universalgeni på da Vinci-nivå:

Kim Hiorthøy.

"Nå må jeg gå, sa hun. Nei, vent! sa jeg og løp og hentet ballongene. Se! Jeg kan dette også! nesten sang jeg mens jeg kastet dem i været og fanget dem igjen med fine, svaiende bevegelser. Det der er ikke nok, sa hun. Jo, jo! Det er nok! sa jeg og veivet en særlig fin, gul en foran øynene hennes. Men hun ville ikke høre. Før, da jeg ikke hadde noe av dette, virket det ganske spennende, sa hun. Men når det fyller hele dagen blir det bare slitsomt. Hun gikk bort til døren og åpnet den. Du må gå inn i det enda mer! ropte jeg og slapp en ballong så den føk opp i luften. Hun ristet på hodet og lukket døren bak seg. Jeg rev til meg trompeten og sprang ut på verandaen. Det var min siste sjanse."