Morgenstund i fjellheimen:

Det er en ensom affære å være trøttest i familien. Jeg våkner alene og forvirra til sosiale lyder fra kjøkkenet. Så halter jeg ut til kjøkkenbordet hvor kaffen er blitt kald og melka sur. Og når jeg begynner å spise er de andre ferdige. Så sitter jeg der da, med brunostskiva mi, midt i tjukkeste Valdres.

Jeg hører bjeller. Jeg ser ut av vinduet og der, utenfor hytta, går det en ensom sau. Forlatt av flokken. Jeg identifiserer meg med sauen, føler at vi er litt i samme båt, kan du si. Jeg og Sau. Kameraet tas fram og jeg går ut på verandaen for å fotografere min tvillingsjel, bjellesauen. Men hva skjer? Sauen knurrer. Bjellesauen, den eneste her i verden som forstår min smerte, knurrer. Den har vendt seg mot meg.





Jeg er alene. Ingen respekterer de trøtte. Vi som, mer enn noen andre, trenger hjelp og vennlig omtanke. Sukk..